Kan skape jobber også

Kampen om norske arbeidsplasser vinnes ikke gjennom kamp mot robotene. Roboter må med når nye jobber skal skapes.

Roboter og kunstig intelligens truer arbeidsplassene, frykter mange. I sommer ble temaet belyst i en serie innlegg i DNs teknologispalte. Ett innlegg beskriver for eksempel hvordan roboter vil overta i landbruket, et annet hevder at fremtidens byråkrat er digital.

Er det virkelig grunn til å frykte et «jobbløst» samfunn om vi slipper robotene til?

Det norske samfunnet blir i alle fall utfordret. 3D-printing vil bli en «game changer» innen både produksjon og logistikk, og førerløse biler vil ta over veiene på samme måte som førerløse fly vil ta over luftrommet. Digitalisering og automatisering pågår, i stadig økende tempo, samtidig som delingsøkonomien utfordrer mange etablerte hegemonier.

Robotisering har historisk vært definert som bruk av automatiserte menneskelignende maskiner, gjerne utformet som en arm, til å utføre industrielle oppgaver tidligere forbeholdt mennesker. I dag er begrepet mye bredere og omfatter både hardware og software, som ved hjelp av automatiserte styringer og kunstig intelligens utfører både fysiske og kognitive oppgaver for oss mennesker.

Hva skal vi leve av dersom dette innebærer at behovet for menneskelig arbeidskraft forsvinner?

Norske selskaper har igjennom flere tiår satt ut den praktiske utførelsen av store kompetanseprosjekter til lavkostland som Sør-Korea. Vi eksporterer i dag råvarer, ingeniørkunnskap og praktisk fagkompetanse, og vi importerer ferdige produkter og eiendeler. Det er litt naivt å tro at de landene som overtar vår produksjon og våre praktiske fagoppgaver, ikke har ambisjoner om å ta over våre kunnskapsbaserte tjenester også. Utviklingen i Asia viser at det er akkurat dette som er i ferd med å skje.

Sør-Korea ligger i dag som nasjon langt foran oss når det gjelder robotisering av næringslivet. Norge besitter i dag 24. plass på listen over nasjoners relative robottetthet i industrien, og vi rykker stadig nedover. Sør-Korea troner øverst på samme liste og trenden er stigende. Samtidig har landet en sterk årlig vekst i sine tjenesteytende næringer.

Våre eksisterende tjenesteytende næringer er tilpasset dagens næringsliv, og de er i ferd med å bli automatisert av systemer med kunstig intelligens og kognitive analytiske evner. Robotene har inntatt både bank, finans og forsikring allerede, og flere bransjer kommer etter.

Dette kan få betydning for fremtidig sysselsetting om det ikke skjer en endring, all den tid tjenester utgjør 70 prosent av bnp og nesten 80 prosent av de fulltidssysselsatte her i landet akkurat nå.

Lønningene i Sør-Korea har steget i takt med kompetanseutviklingen i landet. Da vi på 1980-tallet startet med å sette bort prosjekter til Asia, var det norske lønnsnivået 75 ganger høyere enn det asiatiske. I dag er det ti ganger så høyt. Utfordringen vår er at asiatene, parallelt med lønnsøkningen, har omfavnet den teknologiske utviklingen og økt effektiviteten på en slik måte at de har økt sin konkurransekraft på linje med lønningene.

I Norge har vi gått motsatt vei. Lønningene har økt og konkurransekraften er blitt dårligere.

Den fremtidige kampen om arbeidsplasser går ikke nedover i næringskjeden, men oppover – det er et kappløp mot toppen. Både «tingenes internett» og delingsøkonomien bygger på den forutsetning at noen faktisk produserer og eier eiendeler i bunnen av næringskjeden, som et utgangspunkt for deling, utvikling og innovasjon oppover mot toppen av kjeden.

Vi mangler praktiske oppgaver vi kan utvikle og robotisere her i landet, og vi har av samme grunn for lite konkurransedyktig robotisert produksjon. Trenden i Sør-Korea viser at nye robotiserte produksjonsformer skaper nye tjenesteytende næringer med nye arbeidsplasser.

Det er bedrifter i Norge som har lykkes med å automatisere og robotisere, enten som en naturlig del av utviklingen når lønnsnivået i Norge har økt, eller ved å hente hjem utsatt produksjon. Disse bedriftene er konkurransedyktig mot asiatiske virksomheter, noe som viser at det er mulig for et høykostland som Norge å drive konkurransedyktig produksjon.

Nøkkelen til å lykkes nasjonalt med dette er bruk av ny teknologi, kombinert med oppgaver denne teknologien kan løse for å skape produkter eller tjenester som kan omsettes for penger i et globalt marked. Dette vil sikre fremtidige arbeidsplasser og velferd også for de kommende generasjoner. Det er en kamp for roboter, ikke imot.